Anna Katrine (Katy)  Østrem var født i Tveit sogn utenfor Kristiansand 24. oktober 1895.

Faren, Anton, var møbelsnekkermester og moren, Tobine, var husmor og passet Katy, hennes tre brødre og lillesøsteren Ågåt.

Faren hadde møbelverksted i Kristiansand.

Etter 7-årig skolegang fikk hun lærlingeplass på et spedbarnshjem og kunne etter læretiden kalle seg barnepleierske.

Familien var kristne. Det var viktig for foreldrene at barna tok arbeid et sted de var trygge på at de fortsatt hadde en god moralsk forankring.

Da hun var blitt barnepleier søkte hun, som foreldrene anbefalte, jobb hos en velstående familie i Kristiania. Faren hadde levert møbler der tidligere og han kjente til at det var en god familie som han stolte på. Han visste at så lenge hun bodde hos dem fikk hun hjelp hvis hun skulle trenge det.

Katy likte seg godt hos den nye familien. Etter en stund hadde hun funnet seg vel til rette og fått jevnaldrende venninner i byen.

En dag fortalte hennes bestevenninne, Sigrid, at hun hadde sett at de søkte etter fabrikkarbeidersker på en sprengstoffabrikk. Betalingen var mye høyere enn det de hadde nå, og det virket som en seriøs og trygg bedrift.  

Katy var blitt 20 år, og syns hun var så voksen at hun kunne bestemme selv om hun ville bytte jobb, men hun skrev likevel hjem og sa ifra hva hun tenkte å gjøre. Foreldrene var nok litt betenkte over at hun skulle arbeide med sprengstoff, men de lot datteren bestemme selv. Deretter bestemte de to venninnene seg for å søke, og begge fikk jobb der.

På fabrikken jobbet det cirka 60 unge kvinner og 15 menn da Katy begynte der. De sov på firemannsrom med strengt avdelte avdelinger mellom kvinner og menn.

Fabrikken besto av mange små bygninger med jordvoller mellom. Det var gjort for å begrense skaden i tilfelle en eksplosjon skulle inntreffe.

En bygning ble brukt til å produsere sikrit fra nitroglyserin. Sikrit var sprengstoffet som ble brukt i granatene de produserte. Det jobbet bare menn i den bygningen. Sikritet ble fraktet til hvert av produksjonshusene for håndgranater, landminer og patroner. Der jobbet kvinnene. Deretter gikk det videre til lodding og pakking utført av henholdsvis menn og kvinner i hver sin bygning.

Katy forteller senere til sine barn at de var veldig strenge når de instruerte arbeiderne om hvordan de skulle oppføre seg på plassen og følge alle instrukser. Dersom alarmen gikk skulle de løpe ut på en brygge og om nødvendig kaste seg i vannet. Dette var noe de øvde på flere ganger. De fortet seg ned til brygga, men stoppet når de var klare til å kaste seg i vannet. Katy fortalte at det verste var at vannet var dypt, og hun kunne ikke svømme, men det turte hun ikke si.

Etter de grunnleggende sikkerhetsinstruksene, ble de satt til å arbeide med sprengstoff i en av de små bygningene. Det var arbeid seks dager i uken og bare fri på søndager. Av og til hadde de også kjøkkentjeneste i messa hvor alle arbeiderne spiste.

Hun jobbet blant annet med produksjon av håndgranater. Bokser ble fylt med sikrit. Flere tusen granater ble produsert og pakket daglig.

I begynnelsen håndterte de sikrit med bare hender. Hendene ble da helt gule og noen fikk eksem av det. Ledelsen delte da ut hansker som de måtte bruke når de tok i sprengstoffet.

Eimen fra sikritet satte også en farge på håret. de med lyst hår fikk et nærmest grønnaktig skjær i det av gassene i fabrikken. Det likte de dårlig, men de gikk ut fra at det ikke var farlig og ville forsvinne når de sluttet der. Katy hadde heldigvis mørkt hår og fikk ingen fargeendring i det.

En dag ser de en del unge menn som er kommet for å utbedre og lage nye veier. Dette er naturlig nok noe jentene i fabrikken ble opptatt av og snakket mye om. "En av dem er amerikaner" sier en, "han med det blonde krøllete håret og en gulltann."  Dette er selveste storsjarmøren blant karene.

En søndag da Sigrid og Katy går fra messa møter de «amerikaneren» og hans kamerat. De hilser og sier noen ord og Katy hører at amerikaneren snakker svensk. «Men er ikke du amerikaner da?», sier hun.

«Nähei»  ler han «Visst har jag varit i Amerika, men inte är jag nogon Amerikan, nej. Jag är från Blekinge i Sverige”.

Svensken het Robert Glantz, og han og Katy ble etter hvert kjærester.

22. desember 1917 giftet de seg og flyttet til Kristiania. De fikk etter hvert seks barn og mange barnebarn, oldebarn og tippoldebarn.

Katy og Sigrid forble venninner gjennom hele livet. Av og til snakket de om tiden på Håøya og grøsset litt med tanke på hvor farlig det hadde vært med alt sprengstoffet.

Parets yngste datter forteller at hun ikke vet om noen andre ektepar som forble like forelsket gjennom hele livet som de to. Hun forteller om det faste morgenritualet de hadde. Hver dag når Robert gikk på jobb fulgte Katy ham til døra der de ga hverandre en klem.

Deretter gikk hun over til stuen og kikket ut av stuevinduet der hun kunne se gårdsporten. Når han kom ut, snudde han seg og vinket opp mot vinduet deres, før han gikk videre nedover gaten. Da smilte hun, en ny god dag startet for Katy.